Det er høst. Ikke høst på den klassiske vanlige måten; den med blader som faller fra trærne, og blir våte og slimete i det kalde høstregnet. Årets høst er spesiell. Det er over 20 grader ute, og stort sett strålende sol. Likevel merker jeg at det er høst.
Humøret har kommet i høstmodus. Det er et uungåelig høsttegn. Hvertfall for meg. Dagligdagse ting har ikke lenger noen åpenlys mening. Jeg må tenke godt gjennom alt og rasjonanalisere meg frem til ting via fornuft og logikk. Om jeg begynner å blande inn følelser og tenke med hjertet, har ting en tendens til å bli litt for negativt ladet. Jeg liker ikke sinnstilstanden min for tiden. Den tenderer til å være manisk; enten høyt oppe på en sky, eller dypt nede i gjørma.
Jeg er av den oppfatning av at om man har sagt noe, lovet noe eller gjort en avtale av et eller annet slag; så skal man holde det! Når jeg opplever at folk tar lett på dette, blir jeg rett og slett lei meg. Om noen har foreslått å gjøre noe jeg virkelig liker, og så bare glemme det, blir jeg skuffa. Jeg får jo selvfølgelig forventninger, og begynner å glede meg til ting. Når den jeg har avtalt med bare glemmer det, blir jeg såret. Er jeg ikke så viktig at folk husker meg og hva som er sagt? Det verste er når folk bryter løfter. Det svir. Om man ikke har tenkt å holde det uansett, hvorfor kan man ikke bare la være å love noe som helst? Frustrert! Håper på stigende humør i nærmeste fremtid, for det er vondt å være så sår og nærtagende...