Hei verden!

Plutselig fikk jeg et sterkt behov for å skrive et innlegg her. Er jammen rart hva man finner på når man har tid til å tenke seg om!

Jeg er ferdigutdannet lærer nå. Har skaffet meg et halvt års erfaring som timelærer på småtrinnet, noe som vil si at jeg har jobbet fem dager i uken med barn i alderen 5-10 år. De som har erfaring med barn i nevnte aldersgruppe vet at selv om de er små, så lager de overraskende mye lyd. Det er lærerens oppgave å sørge for at disse barna forholder seg så rolig så mulig, slik at de får sjansen til å lære noe. Dette er ikke alltid en like enkel oppgave, siden det til tider er mange barn i hver klasse. Det sier seg selv at når 27 barn skal sitte å jobbe med matematikkoppgaver hver for seg, så er det ikke nok med kun en lærer som går rundt og hjelper de som trenger det. Løsningen på dette kunne jo ha vært å gjennomgå alt på tavla, og det gjør jeg til tider også. Men det løser på ingen måte problemet, da ikke alle er like flinke til å hverken følge med eller høre etter. Men nok hjertesukk fra meg angående læreryrkets utfordringer. For jeg trives også med å jobbe i skolen. Når jeg ser progresjon i læring og konsentrasjon, og barna engasjerer seg og deltar i timen, da koser jeg meg! Når barn er små, så knytter se seg lett til autoritetspersjoner i hverdagen sin, så jeg er for det meste høyt elsket av barna jeg underviser. De koser og klemmer på meg, og vil betro meg alle verdens slags hemmeligheter. Og jeg lytter og kommer med råd, for jeg liker å kunne bidra til mest mulig positivt i livene deres!

I høst er jeg fritt vilt på arbeidsmarkedet, så derfor har jeg kontaktet et vikarbyrå som skaffer meg læreroppdrag. Desverre er vi mange arbeidsledige lærere i Bergen by som er registrert hos diverse vikarbyrå, så i starten av skoleåret var det ikke så ofte at jeg ble den heldige vinner av oppdrag. Det fine med å jobbe som vikar, er at du får mange ulike erfaringer. Når du kommer til en skole der du liker deg, og der de liker deg, så er ikke veien lang fra å være innleid vikar gjennom byrå til å bli skolens egen ringevikar. Byråene opererer med oppsigelsestid, slik at de ikke skal fungere som gratis arbeidsformidlere for sine ansatte. Når oppsigelsestiden min er over, så blir jeg direkte ringevikar hos en barne- og ungdomsskole jeg allerede har jobbet en del på. Forhåpentligvis vil jeg få kortere eller lengre vikariater i løpet av skoleåret, slik at jeg slipper ny klasse hver dag. Om jeg ikke skulle få noe lengre vikariat, så kommer det til et punkt der jeg har vært innom alle klassene. Da blir det litt enklere å komme tilbake, for da vet jeg mer om hva jeg går til.

Ellers så er livet godt. Jeg ble tante til lille Andrea i slutten av juli, så jeg har startet prosjekt strikke babykjole. Der var vanskeligere enn jeg hadde sett for meg, men jeg driver nå på. Prøver å ikke være alt for ambisiøs, men håper på å bli ferdig til jul. Jeg og min kjære nyter livet i høstværet, som er tidvis kaldt, men heldigvis fylt med solskinn. Og så lenge sola skinner, så får vi heller kle godt på oss og nyte det! Om noen timer er det helg, hurra!:)

I dag fikk jeg en mail. Den kunne opplyse meg om at jeg har en blogg, og hvor mange som har kikket på bloggen min i det siste. Statistikken var heller sørgelig, så jeg bestemte meg for å ta en titt selv. Det var da jeg til min store skrekk så at jeg ikke har skrevet noe på over et år. Oi... Så her er jeg da!

I løpet av det siste året har boligsituasjonen min vært heller ustabil. Vi formelig rømte fra kollektivet vi bodde i, siden enkelte personer ble litt for usmakelige til å holde ut med i lengden. Heldigvis fant vi oss en stor og fin leilighet på Danmarksplass, som hadde et ekstra soverom som vi leide ut til Sigrid. (en av de sympatiske kollektivbeboerne, som delte vårt syn på enkelte personers uholdbare usmakelighet) Livet var igjen godt. Dette varte i noen måneder; da begynte vi å føle oss konstant syke og utslitte. Ved en tilfeldighet oppdaget vi at leiligheten var befengt med muggsopp, og etter råd fra lege rømte vi nok en gang fra hjemmet vårt i all hast; denne gangen til Torsteins foreldre på Askøy. Etter en intens jakt på ny boplass og utallige visninger, fant vi endelig en ny leilighet. Huseieren lovte oss at her var det stille og rolig, så nå skulle livet bli bra igjen. Det tok ikke lange tiden før vi oppdaget at han hadde løyet. Det var ikke hverken stille eller rolig; heller trafikkert og bråkete. Nok en gang rømte vi til Torsteins supersnille foreldre på Askøy. Nå var vi drittleie av kjipe samboere og sleipe husverter. Så vi begynte og se etter noe vi kunne kjøpe. Vi fant noen boliger, og gikk på visninger. Mine kjære foreldre stilte sikkerhet for lån, slik at vi kunne kaste oss inn i budrunder. Og endelig gikk det vår vei; vi vant budrunden på en superfin leilighet fra 2004!



På mandag flytter vi inn. Hurra!!!:)

Kom plutselig på denne bloggen, har ikke akkurat vært superflink til å oppdatere den...
Siden sist jeg skrev har jeg flyttet sammen med kjæresten min. Vi bor i kjellern på et kollektiv, så vi deler kjøkken med 5 andre. Heldigvis har vi vårt eget bad! Merker jeg begynner å bli grundig lei av å bo i kollektiv, blir så mye styr!

Jeg skulle vel egentlig ha skrevet ferdig biologi-foredraget mitt nå. Skal holde et 30 min foredrag om løver. Alle i klassen skal holde et foredrag med samme omfang Jeg får litt prestasjonsangst når folk sier de gleder seg til å høre foredraget mitt om løver. Det er visst et spennende tema, håper jeg yter det rettferdighet på onsdag!

Jeg har rotet bort husnøkkelen min. Det er fryktelig irriterende, for da er jeg avhengig av Torstein for å komme meg inn i mitt eget hjem. Men i dag skal det bli en ordning på det, skal gå en plass å få de til å file meg en ny nøkkel. Og den nye skal jeg ta godt vare på!

Skjer vel egentlig ikke så mye spennende for tida. Skolen har vært åpen i noen uker etter juleferien, og det er en del å gjøre. Om noen uker skal jeg ut i praksis, i en 8.klasse. Har aldri jobbet på ungdomsskolen før, så gruer meg litt. Det verste med praksisen er at den ligger så langt vekk. Tar 45-50 min med buss hver vei, i tillegg må vi skifte buss halvveis. Liker det dårlig... Men jeg overlever vel det også!;)

Nå føler jeg foredraget roper på meg!


Hej då!

Ferie. Deilige uforpliktende ferie. Ingen eksamen å lese til. Ingen ting jeg absolutt MÅ få gjort innen en bestemt tidsfrist. Hovedoppgaven min er å passe på meg selv og mine primærbehov. Passer meg egentlig bra. Bare drive rundt og dille med det jeg føler for til enhver tid. Deilig. Hvertfall for en periode.

Før eller siden kommer jeg til å bli rastløs og fylt med tiltakslyst. Og da bare MÅ jeg gjøre noe, slik at jeg ikke føler meg komplett unyttig. Noen ukers sommerferie til å lade batteriene på og samle motivasjon til neste semester kommer godt med for min del!

Jeg befinner meg hjemme hos mamma og pappa på Hadeland. Det skjer ikke så mye, jeg kan underholde meg selv og sosialisere med de øvrige medlemmer av familien. Koselig! I dag er det onsdag. På lørdag reiser vi på hytta i Sandefjord. Det har regnet jevnt siden jeg ankom hjemplassen forrige lørdag. Håper på bedre vær når vi komer oss til hytta, slik at jeg kan samle meg litt brunfarge! På mandag skal jeg hente kjæresten min på toget fra Bergen, slik at vi kan nyte litt skjærgårdsidyll sammen. Fredagen etter der igjen kommer bestevenninnen min med buss fra Sverige. Har ikke sett henne siden jul, så det blir nok kos det også:)

Ps: kjære snille sol; vær så snill og beær oss med ditt nærvær resten av sommeren!

Ting blir ikke alltid slik man hadde planlagt. Det er et faktum jeg burde ha vendt meg til nå, så mange ganger som jeg har opplevd det hittil i mitt unge liv. Men selv om ting ikke alltid går etter planen, så går det som regel bra til slutt allikevel! På veien er det viktig å huske og ta vare på alle de man er glad i, for de er viktigst tross alt. Glad i dere alle sammen!!! masse klemmer!!!! Og god sommer!:D

Jeg så på Først og sist på NRK. Marit Åslein hadde intervjuet noen barn i barnehagealder. De fikk spørsmål om de følte seg heldige som var født i Norge. Da sa en liten gutt at han følte seg kjempeheldig, for det hadde jo vært veldig mange sædceller som hadde konkurrert om å nå fram til egget i mammas mage. Etter å ha tenkt seg litt om, så lurte han på hva som skjedde med de sædcellene som ikke nådde fram. Ble de overført til en annen kropp, slik at de fikk sjansen til å bli født likevel? Dette synes jeg var en kjempeskjønn måte å tenke på av en 5-åring!

I morgen, 22.april, har jeg hatt kjæreste i et år. Et helt år! For første gang!!!

Jeg elsker deg Torstein!


.

Våren nærmer seg med stormskritt! Foreløpig er det bare lurevår her på vestlandet, for det blir kaldt hver gang det kommer en sky foran sola. Men når sola først skinner rett ned på oss fra klar himmel, så er den i full gang med å lage roser i bleke vinterkinn. Nå bør det nevnes at sola foreløpig er en sjelden gjest her or tiden, så vi setter desto mer pris på den de gangene den viser seg. I dag hadde vi planlagt å være ute med praksis-7.klassen vår de to siste timene. Teite værmeldingen hadde meldt regn, og det så ganske mørkt og dystert ut timen før vi skulle ut. I min desperasjon etter litt sollys, fikk jeg hele klasse 7B ved Kringlebotten skole med på å synge "Sol sol kom igjen, solen er min beste venn. Vekk med skyer; paraplyer. Hold nå opp å regner!" Og vet dere hva? Det virket! Da vi skulle ut en time seinere strålte sola som bare det, og fuglene sang slik at man ble glad langt inn til i hjerterøttene. Jippi!!!

klem til alle!!!

Ps: I dag har jeg og min kjære Torstein 11 måneders jubileum, yey!!!:D