Ferien er over. Jeg har tilbrakt nok en uke i våte og ville Bergen. Forskjellen har vært at jeg har sovet så lenge jeg har villet hver eneste morgen. Så deilig!!!
I dag er det blåmandag deluxe. Første dag av til sammen fem uker praksis er tilbakelagt. Det gikk helt greit, vi skulle jo stort sett bare observere. Men jeg måtte stå opp nærmere halv åtte i dag, og det var helt forferdelig. Ikke bare på grunn av det åpenlyse, at det er tull å stå opp før sola er kommet opp, men fordi dette blir mitt hverdagsscenario de neste fem ukene. Eneste lys i en alt for lang tunell, er helgene. Da skal jeg hvile ut og ta vare på det som måtte være igjen av meg etter en ukes slit. Selve praksisen kommer nok til å bli kos, barna er jo så skjønne!
Formen er forøvrig skrantende, redd jeg holder på å bli syk igjen. Det ville egentlig ikke overraske meg stort, i og med jeg har pleiet min syke kjæreste gjennom hele hans sykdomsforløp. Håpet bare jeg skulle slippe, som en slags takk for min godhet mot de syke. For det finnes vel rettferdighet i verden?! Jeg lever i håpet...