I dag fikk jeg en mail. Den kunne opplyse meg om at jeg har en blogg, og hvor mange som har kikket på bloggen min i det siste. Statistikken var heller sørgelig, så jeg bestemte meg for å ta en titt selv. Det var da jeg til min store skrekk så at jeg ikke har skrevet noe på over et år. Oi... Så her er jeg da!

I løpet av det siste året har boligsituasjonen min vært heller ustabil. Vi formelig rømte fra kollektivet vi bodde i, siden enkelte personer ble litt for usmakelige til å holde ut med i lengden. Heldigvis fant vi oss en stor og fin leilighet på Danmarksplass, som hadde et ekstra soverom som vi leide ut til Sigrid. (en av de sympatiske kollektivbeboerne, som delte vårt syn på enkelte personers uholdbare usmakelighet) Livet var igjen godt. Dette varte i noen måneder; da begynte vi å føle oss konstant syke og utslitte. Ved en tilfeldighet oppdaget vi at leiligheten var befengt med muggsopp, og etter råd fra lege rømte vi nok en gang fra hjemmet vårt i all hast; denne gangen til Torsteins foreldre på Askøy. Etter en intens jakt på ny boplass og utallige visninger, fant vi endelig en ny leilighet. Huseieren lovte oss at her var det stille og rolig, så nå skulle livet bli bra igjen. Det tok ikke lange tiden før vi oppdaget at han hadde løyet. Det var ikke hverken stille eller rolig; heller trafikkert og bråkete. Nok en gang rømte vi til Torsteins supersnille foreldre på Askøy. Nå var vi drittleie av kjipe samboere og sleipe husverter. Så vi begynte og se etter noe vi kunne kjøpe. Vi fant noen boliger, og gikk på visninger. Mine kjære foreldre stilte sikkerhet for lån, slik at vi kunne kaste oss inn i budrunder. Og endelig gikk det vår vei; vi vant budrunden på en superfin leilighet fra 2004!



På mandag flytter vi inn. Hurra!!!:)